En del av partiklene som dannes i en partikkelkonsentrasjon kommer til å henfalle umiddelbart til andre partikler. I slike tilfeller må en se på henfallspartiklene og ved hjelp av disse forsøke å finne ut hva som var den opprinnelige partikkelen.

De mest vanlige eksempler er kvarkene som ifølge Standardmodellen ikke opptrer på egenhånd. I stedet vil en kvark danne en jet med mange partikler. En slik partikkeljet består ofte av ti eller flere partikler. Kvarker som dannes i kollisjonene er vanligvis lette å identifisere siden jettene et tydelig synlige i detektoren.

Det hender at en kvark stråler ut et gluon på et tidlig stadium (gluonstråling). Et slikt gluon kan heller ikke eksistere alene og danner en jet på samme måte som kvarkene.

Også tau-partikkelen henfaller før den kommer inn i detektoren. En tau-partikkel henfaller til 1 eller 3 ladde partikler pluss et ubestemt antall nøytrale partikler. Hvis det dannes flere nøytrale partikler, vil resultatet bli en minijet som ligner på en kvarkjet. Minijetten fra en tau-partikkel har færre partikler enn en kvarkjet, færre enn ti. I tillegg dannes det ofte flere nøytrinoer i et tauhenfall. Derfor vil den målte energien være lavere enn kollisjonsenergien.