Noen ganger kan det være vanskelig å avgjøre hvilke typer partikler som har vært involverte i en partikkelkollisjon. Det vanligste problemet er at partikler forsvinner inn i strålerøret eller i et hull i detektoren. Hvis partiklene som ble borte hadde høy energi, kommer dette til å gi feilaktig inntrykk av at det var nøytrinoer i kollisjonen.

Partikler som forsvinner kan også gjøre bildet av en kollisjon annerledes enn det burde se ut som. For eksempel, en kvarkjet som går i samme retning som strålerøret kan se ut som en minijet fra en tau-partikkel hvis en del av partiklene i jetten forsvinner inn i røret.

Tau-partiklene er alltid vanskelige å identifisere ettersom vi bare kan se partiklene den henfaller til. Kjennetegnet, en eller tre ladde henfallspartikler, kan lett bli ødelagt ved at en av partiklene ikke blir registrert (se forrige avsnitt). Det er også vanlig at tau-partiklene henfaller til to nøytrinoer og et myon eller elektron. Da kan de være vanskelig å finne ut om elektronet/myonet kommer fra en tau-partikkel eller om de er dannet direkte i kollisjonene.

Kollisjonene er blitt analysert av et program som setter farge på sporene avhengig av hvilken jet de tilhører. Antall jetter kan derfor anslås ved å telle antall sporfarger. Ikke desto mindre hender det at programmet gjør feil og slår sammen to jetter til en, eller deler opp en jet i to.

Å identifisere en enkelt kollisjon kan derfor av og til være vanskelig. Dette er imidlertid ikke et så stort problem siden man alltid analyserer mange kollisjoner for å samle så høy statistikk som mulig. Da kommer feilen en gjør i enkelte kollisjoner til å forsvinne blant egenskapene til det store antall kollisjoner som analyseres. Oppgavene i WIRED bør derfor gjennomføres ved analyse av hundre kollisjoner.